Jeg poster nå første del av Sivilisasjonens fall, første bok i en “tologi”. Alle tips og innspill blir satt stor pris på! Husk, dere har nå muligheten til og forandre et univers! Grip den!
Alvens ankomst
Tolweran gikk gjennom landsbyen. Det var ganske sent, en tidlig høstkveld, og månen hadde allerede stått opp. Ingen butikker var oppe lenger, og bare noen ytterst få hus brant det fremdeles stearinslys i vinduene. Han gikk forbi smeden, som nikket kort til ham. Den kraftige mannen holdt for øyeblikket på med og stenge smien for natten, slik skikken var. Tre timer etter solnedgang skulle det være stille. Tolweran gikk stille gjennom de få gatene i den lille landsbyen, til han kom til den korte bakken som førte opp til portene til Berdunnon fort. En portvakt bukket for ham idet han gikk inn gjennom porten i den store steinmuren. Han gikk tvers over borggården, og trakk opp ei bøtte med vann fra brønnen, og drakk noen munnfuller. Han tømte litt vann i hestenes vanntrau, før han gikk bort til inngangsdøren til selve porten. Med en gang han nærmet seg, dukket det opp to nye dørvakter. Da de så hvem det var, tok de en av de store dørringene hver, og trakk opp de tunge eikedørene for ham, før de bukket for ham. Tolweran nikket generøst tilbake. Han gikk inn, og overlot kappen sin, skjerfet og vottene til en ventende tjenestepike. Han strenet videre inn i hovedsalen, hvor det brant tre store og lystige bål. Et på hver langside, og et bak Bánstolen, tronen som tilhørte den mektige Bánen, mannen som eide fortet, og høvdingen over Lénet. Han gikk rett bort og satte seg i den. Den gamle Barden Sagans begynte på fortellingen sin med det samme Tolweran ga tegn, og han lyttet oppslukt til barden som fortalte de eldgamle legendene om Kong Sigmund den Rettferdige, en av de siste kongene. De små barna til tjenestefolkene dukket opp med det samme Sagans startet fortellingen sin, og de satt snart som fortryllet rundt bena på den gamle mannen, og lyttet med åpen munn. Da Sagans historie var ferdig, så Tolweran seg om etter Tanys, kaptein for krigerflokken i huset, og Tolwerans beste venn, men han kunne ikke få øye på ham. Siden han ikke kunne få snakke med Tanys, gikk han inn i kjøkkenet for å se til moren, Charrazad av Berdunnon, som stod og tilberedte hjorten han og Cundion, Løytnanten i fortet, hadde skutt dagen før. Selv om moren hans var husfruen på gården, var det hun som somregel tilberedte maten. Selv om Bánen var den mektigste og rikeste mannen i lenet, hadde de ikke råd til og annsette flere tjenestefolk. De få de hadde var opptatt med de verste drittjobbene, som og mate grisene, så jordene, og lempe stein fra utmarken deres, så de kunne pløye opp nye jorder. Det lange røde håret hennes falt i lokker rundt skuldrene, og de grønne øynene hennes glimtet ut over de høye kinnbeinene hennes. Hun var ikledd en vakker blå silkekjole, selv om den akkurat nå for det meste var dekket av et gammelt skittent forkle. De lange tynne fingrene for raskt over hjorten, mens de skar den opp, og renset bort brusk og overflødig fett.
“Mor, har du sett Tanys?” akkurat da Charrazad åpnet munnen for og svare, kom en kort, lyshåret mann inn i rommet. Han beveget seg på en smidig måte, og minnet Tolweran om en gaupe. Øynene hans var spraglete, og hadde islett av grønt, grått, og rødt, men hovedfargen var blå. Kroppen hans var kraftig og sterk, men samtidig var han tynn og senete. Tolweran hadde store problemer med og se bort. Mannen bukket dypt, og reiste seg fort opp igjen.
“Mylady, jeg er Kornig Kjornigsson. De og deres sønn er ønsket i mottagelseshallen øyeblikkelig. Min herre bringer nytt fra fronten.”
“Javisst. Hvordan går det med Bán Tolwennon?” Mannen mørknet synlig, og sa: “Mylady, jeg tror det ville være bedre hvis de kom, og fikk høre nyhetene fra min herre.”
“Selvfølgelig. Kom, Tolweran.”
Tolweran følgte raskt etter, mens øynene lyste av iver. Forrige gang faren hans hadde ridd ut til krigen hadde han vært for ung til og følge med ham, men nå var han klar. Nitten vintre gammel, og en fryktet sverdkjempe. Han håpet at Kjornigs herre kom med godt nytt, og at han var her for og ta ham med seg til faren, og til krigen. Det hadde vært åtte vintre siden sist, måtte innrømme for seg selv at han savnet ham. Faren hans var så ulik alle andre fedre. Han brydde seg om ham som en sønn, og ikke bare som en kriger og arving.
De gikk ut fra kjøkkenet og følgte den rikt utskårne gangen ned til mottagelseshallen. Da de åpnet den tunge eikedøren var det første de så en høy, mørk mann inn som stod på det røde teppet midt i rommet, foran den store Bánstolen. Han så ut til og være et sted i 40-årene, og var kledt i godt brukte mørkegrønne klær, og en svart kappe med hette. Det skulderlange glatte håret hans var mørkebrunt, med striper av grått, og stod i skarp kontrast til det arrete og barske fjeset hans, med mørke skjeggstubber. Mannen hadde grønne øyne med flekker av gult, og det sammen med de spisse ørene og den tynne, men sterke, kroppsbygningen hans ga lite rom for tvil. Mannen var en Alv, om enn han var en kort en. Han var bare rundt seks fot. Tolweran hadde aldri sett en alv før, bare hørt historier om dem, og kikket på alven med stor interesse. Da de kom inn i hallen så han på dem med en gang, men han ventet høflig til Charrazad hadde satt seg i Bánstolen og Tolweran hadde stilt seg bak henne, før han knelte, og begynte og snakke med en merkelig aksent.
“Ærede frue, og Bán Tolwennon av Berdunnons høyættede sønn, Tolweran. Mitt navn er Lord Féndelion, og jeg er Tolwennons feltmarskalk. Lord Féndelion av Alveslekten, fra den storslåtte byen Aloncatinor, den fagreste av de fagre. Jeg er redd jeg kommer med dystre nyheter til den fagre fruen, som er langt skjønnere enn alle rykter jeg har hørt har gitt inntrykk av. Bán Tolwennon er hardt trengt. Nertchung La Mondow, Bán av La Mondow slekten, har satt inn langt større styrker enn forventet på grensen etter at han slo ned opprøret i Elltok. Bán Tolwennon taper terreng, og har allerede mistet mange menn, og ønsker at hans sønn, Tolweran av Berdunnon, skal komme til frontlinjen. Jeg er her for og eskortere ham, og gi ham den beste beskyttelse som jeg kan tilby ham til han er trygt under Bán Tolwennons vinger igjen. Bán Tolwennon har ytret et ønske om at vi må fare raskt, og lett, før det blir umulig og komme seg igjennom La Mondows nett av speidere. Hvis det passer herren, drar vi i morgen.”Lord Féndelion bukket lett, og reiste seg igjen.
“I morgen?” Utbrøt Tolweran “Vi reiser nå! Jeg må bare pakke utstyret mitt, og få salet hesten min først.” Tolwerans himmelblå øyne lyste av iver.
“Kanhende du snart kan være klar, men det er ikke jeg. Jeg har reist over femti mil de siste tre dagene, og jeg må hvile.”